Min historie - mine tanker

Jeg vil begynne min historie med å fortelle litt om meg selv og mitt liv før ulykken. Jeg hadde akkurat begynt 2.året på elektrolinja på Melhus VGS. Jeg hadde bestemt meg for lenge siden at jeg ville bli elektriker. Litt uvanlig yrkesvalg kanskje siden jeg på fritida hadde ekstrajobb i kosmetikkavdelinga på Hennes & Mauritz på City Syd og elsker make-up, hår og klær, men samtidig synes BMW, råning og styling er kult. Men det er meg. Litt tomboy – men i en familie med 3 søstre tror jeg pappa synes det er greit.

Jeg hadde et veldig aktivt liv med skole, jobb, venner, go-gutten min, Robert, råning og festing i helgene. Vi var en stor gjeng ungdommer fra Skaun som hang sammen hele tiden og hadde masse gøy. Robert jobbet på Hell Bil og hadde en ny Lexus IS200. Vi tilbrakte mye tid i Lexus’en langs veiene. Livet i en Lexus var luksus!! Og det er med tungt hjerte jeg forteller at det var der Robert’s liv endte og mitt eget liv ble drastisk forandret.

Det var helga 16-18. september 2005 og Robert og jeg hadde vært på Rudskogen på Gatebiltreff. Natt til søndag kjøret vi og to venner hjem fra Rudskogen. Vi satte av ei venninne på Melhus og en kamerat i Skaun før sjåføren skulle kjøre Robert og meg hjem til Buvika. Kun få minutter hjemmefra, i utgangen av Svalnestunnelen på nye E39, skjer det. Ett dekk punkterer i høy fart, bilen krasjer med motgående bil. Jeg ligger i baksete og sover, uten bilbelte. Robert sitter i passasjersete, uten bilbelte. Vi blir begge slengt ut bakruta på bilen. Robert omkom på stedet og jeg brakk nakken.

Seks døgn i tung narkose og jeg våkner på intensivavd. på St.Olavs Hospital i Trondheim til beskjed om at kjæresten min er død og jeg selv er lam fra brystet og ned. Jeg lå fortsatt i respirator og fikk ikke til å kommuniserer noe særlig med min familie. Et lyspunkt i all sorgen og tragedien var beskjeden om at min eldste søster, Beate, er på fødeavdelingen vegg i vegg og føder sitt første barn samtidig som jeg våkner opp fra narkosen. Lille Iselin kom som bestilt.

Den første måneden husker jeg veldig lite av da jeg var neddopet av medisin. Jeg husker kun bruddstykker. Selve ulykka husker jeg heller ingen ting fra siden jeg sov… heldigvis! Det tok lang tid for meg før jeg skjønte hva som hadde skjedd eller valgte å tro at det var sant. Ennå i dag kan det virke uvirkelig når jeg våkner om morgenen og tror det er bare hoppe ut av senga,…men nei. Og savnet av kjære Robert og tanken på å aldri få se han igjen er vond. Jeg kan enkelt si at den siste tiden har vært et rent helvete. Jeg har tenkt tanken. At det ville vært lettere om jeg aldri hadde våknet igjen på sykehuset.

Jeg ble etter hvert flyttet over til avdeling for spinalskader. Det var her rehabiliteringen og kampen tilbake startet.  Lite visste jeg da at her skulle jeg være i 8 måneder. I lang tid måtte jeg ha trachestom på halsen. Lungene mine var så svake at jeg måtte ha hjelp til å puste. Jeg kom meg forholdsvis fort opp av senga over til en rullestol. Jeg fikk beskjed om at det som kommer tilbake av funksjoner skulle komme innen 3-6 mnd så jeg så for meg at innen et halvt år var jeg tilbake til ”normal” igjen, men slik gikk det ikke. Jeg fikk etter hvert mer og mer retur av funksjoner i skuldrene, armer men fremdeles vil ikke armene og fingrene fungere som de skal. Jeg har det som heter en C5-6 skade i nakken. Det er så høyt opp i nakken at skaden påvirker store deler av overkroppen min. Det kalles på fagspråket for tetraplegiker/quadraplegiker (lammelser i både armer og ben).

Jeg hadde fysioterapi, ergoterapi og diverse tøy og bøy som ikke kan kalles trening bare 1 time for dagen. Så at jeg er så ”bra” som jeg er i dag har jeg meg selv, mitt pågangsmot og min stahet å takke for. Og mange timer egentrening på kveldstid sammen min familie. Teamet mitt på sykehusavdelingen var flinke til å hjelpe meg med å tilpasse meg rullestolen og hjelpemidlene men ga meg ingen håp for framtiden. ”Velg deg en god rullestol for her skal du sitte resten av livet” - slik er holdningen. Slik er ikke jeg!! Jeg har godtatt at jeg nå for en periode er lenket til rullestolen men jeg kommer aldri til å akseptere at jeg skal sitte på ræva resten av livet. Jeg tenker en gang i blandt ”hva om”? Hva om jeg hadde brukt bilbelte? Hva om dekkene på bilen ikke hadde vært så slitt? Hva om farten ikke hadde vært så høy? Dette er slikt som hender andre men aldri meg! Men slike tanker blir jeg gal av og prøver heller å tenke på framtida og hvordan jeg kan bli bedre. Jeg har innsett at det er en rekk faktorer som er konsekvensen til at jeg sitter her i dag.

Vel hjemme i mai 2006 etter som sagt 8 mnd. på sykehuset til rehabilitert hus som nå er såkalt handicapp-tilpasset. Heldigvis er det minimalt med hjelpemidler, kun det mest nødvendige. Mamma og min søster Anita er mine personlige assistenter. Fra fagfolk ble vi rådet til at mor og søster ikke skulle vær assistenter men at noe utenfra skulle komme å hjelpe meg, men det vil jeg ikke og siden det var i orden for mamma og Anita ble det slik. Og det fungerer kjempefint. Det er jo allikevel de som tar seg av meg ellers av tiden da jeg er sterkt pleietrengende og kan ikke være mye alene.

Jeg og min familie har brukt utallige timer på internett for å undersøke muligheten for behandling av ryggmargskadde i utlandet etter som det ikke finnes noe tilbud her i Norge. Vi har jo hørt om og sett programmer på tv om folk som har fått behandling i utlandet med heldig utfall. Og slikt hører vi om hver dag. Folk som har blitt syke og fått dødsdommen fra det Norske Helsevesen men som reiser til utlandet og blir friske. Og vi tenkte at det må finnes noe for meg der ute også. Vi hørte tidlig om stamceller, men slik loven er her i Norge finnes det ikke behandling med stamceller for ryggmargskadde og det er ikke tillatt å forske på embryoniske stamceller hvor forskerne mener at det største potensialet for en kur ligger. En ryggmargskade er kort sagt en frakobling av hjernen fra kroppen. Diverse studier viser at stamceller kan brukes til å reparere og til å få ryggmargens nerveceller til å vokse, slik at blant annet de skadde muligens kan gå igjen eller få tilbake andre funksjoner.

Etter mye leting fant vi en klinikk i Moskva, NeuroVita, som driver med stamceller og er den eneste klinikken i Russland med statlig støtte til dette. Vi har vært i kontakt med flere pasienter fra USA og fra øvrige land som har vært behandlet der med heldig utfall. I stede for å spekulere om jeg skal prøve dette sendte jeg med en gang en søknad til klinikken i samarbeid med en russisk tolk og fikk raskt tilbakemelding om at de kan ta i mot meg og gi meg behandling på bakgrunn av skaden min og røngtenbilder jeg sendte dem. Denne klinikken bruker stamceller høstet fra min egen kropp så det er ikke noen store farer eller bivirkninger forbundet med denne behandlingen. Jeg reiser dit i begynnelsen av august og skal være der i 3 uker sammen mamma, Anita og Natasha, vår russiske tolk. Behandlinger går over flere ganger så jeg må tilbake til Moskva igjen etter noen måneder. Se link til www.neurovita.ru

Når det gjelder trening og rehabilitering har jeg som tidligere nevnt at jeg synes holdingen til norske rehabiliteringssentre er for dårlig og litt gammeldags. Vi tror vi får den beste behandlingen her hjemme i rike Norge men dessverre viser det seg gang på gang at slik er det ikke. Etter samtaler med folk fra USA har vi funnet ett rehabiliteringssenter i San Diego, California som heter ProjectWalk. De er internasjonalt anerkjent som et av de beste rehabiliteringssentrene i verden og med sine holdninger om at man med intensiv trening kan trene seg til bedre livskvalitet og muligheter for et liv utenfor rullestol har de klienter fra hele verden. Jeg sendte en søknad og etter få dager fikk jeg beskjed om at jeg kunne få plass i løpet av høsten. Vi ble enige om at jeg skal starte opp i oktober og være der i 1 mnd for å lære mest mulig av treningsteknikken de bruker. Jeg skal delta i et program som heter Train your Trainer og det er Anita som skal læres opp til å bli min trener. Etter oppholdet der får jeg et treningsprogram som skal følges hjemme og når det er tid for det må jeg reise tilbake for å vise fremgang og få nytt treningsopplegg. Dit reiser jeg med hele familien min. Se link til www.projectwalk.org

Jeg har fortsatt den store vennegjengen som har vært helt fantastisk mot meg etter ulykken. De er kjempeflink til å ta meg med ut og på fest. Heldigvis er jeg lita og lett så det er ikke vanskelig for kompisene å løfte meg. Men sannheter er at selv en liten tur på planlegges nøye når man sitter i rullestol. Alt blir mye vanskeligere og ikke minst de elementære tingene som å kle på seg, vaske seg og gå på do. Før tenkte jeg ikke på det når jeg så noen i rullestol. Jeg tenkte bare at de ikke kunne gå, men det er jo så mye annet som ofte føles verre enn å ikke kunne gå. I sommer har jeg vært litt sløv på treningen men etter et superlangt sykehusopphold har jeg fortjent litt ferie. Også har jeg hatt godt av å være litt ungdom igjen og følt meg litt som før.  Nå ser jeg fram til en spennende høst hvor jeg ser store muligheter for meg selv og jeg skal satse alt på trening og rehabilitering. Alt jeg har hatt som kortsiktige mål har ordnet seg og nå ser jeg positivt på framtiden. Jeg prøver å være tålmodig og med min stahet gir jeg aldri opp.

Nå føler jeg endelig at den lange kampen tilbake i livet er i gang.

Tonje